I en tid preget av økende mistillit mot forskning, klima og demokrati er universitetenes rolle under press. Når utdanning og forskning i økende grad styres etter markedslogikk og kortsiktige behov, risikerer vi å miste det som gjør universitetet til en særegen samfunnsinstitusjon: fri, kritisk og uavhengig kunnskapsproduksjon.
De siste tiårene har grensene mellom høyskoler og universiteter blitt stadig mer uklare. Der man tidligere hadde et tydelig skille mellom kortere, arbeidslivsorienterte profesjonsutdanninger og forskningsintensive universitetsløp, har samlebåndstenkning gjort alle institusjoner til en slags hybrid, en fabrikk. Resultatet er at universitetene presses til å kombinere rollen som kritisk forskningsinstitusjon med rollen som leverandør av arbeidslivsrelevante ferdigheter. Dette blir særlig tydelig i regjeringens systemmelding, der doktorgradsutdanningene forventes å bli «mer arbeidsrelevante» og «i større grad møte samfunnets behov».
Begrepet arbeidslivsuniversitet, som omtalt i Khrono, illustrerer denne utviklingen og hviler på en grunnleggende misforståelse. Det bygger på en dikotomi som undergraver høyere utdannings mangfoldige formål. Høyskolenes styrke har historisk vært nærhet til profesjonsfeltet, mens universitetene har hatt sitt særpreg i fri forskning, kritikk og kunnskapsutvikling uten ytre styring. Når universitetene påtvinges en arbeidslivslogikk, mister de sin rolle som samfunnskorrektiv, og blir i stedet en forlengelse av kortsiktige økonomiske interesser.
Denne omformingen svekker både kvalitet og frihet. Forskningsfinansieringen blir stadig mer prosjektstyrt, og fagmiljøer må jage midler som passer eksterne prioriteringer. Uavhengige fagmiljøer marginaliseres, og universitetets rolle som demokratisk kraft svekkes. Samtidig møter studentene en sektor preget av konkurranse og instrumentell tenkning, der utdanningens verdi måles mer i produktivitet enn i innsikt og dannelse.
Utviklingen hvor stadig flere høyskoler søker universitetsstatus, har skapt et landskap preget av konkurranse snarere enn komplementaritet. Når målet blir status fremfor kvalitet, mister vi helheten i sektoren. I stedet for å bygge flere universiteter burde vi bygge et sterkere utdanningssystem der hver institusjonstype får utvikle sin egenart og sitt samfunnsoppdrag.
Å gjøre alle institusjoner til universiteter løfter ingen, det visker bare ut det som gjør dem unike. Egenarten er ikke et problem som må løses, men en verdi som må bevares. Et samfunn trenger både dyp, fri forskning og praksisnær kunnskap; å svekke den ene for å styrke den andre er et tap for alle.
Universitetenes og høyskolenes frihet er ikke et privilegium, men en forutsetning for et opplyst og demokratisk samfunn. Akademia må være et sted for uavhengig kunnskapsutvikling.
Derfor mener Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo:
- At NOKUT skal stille strengere krav til akkreditering for å bli universitet, for eksempel ved å gjeninnføre kravet om minst fire doktorgradsprogrammer i stedet for dagens ene. Dette vil sikre at universitetsstatus forbeholdes institusjoner med bred, solid forskningskompetanse og kapasitet til å ivareta et helhetlig faglig ansvar.
- At akademia ikke skal ha arbeidslivsuniversiteter, da dette undergraver skillet mellom høyskolenes og universitetenes oppdrag. Universitetene skal ikke styres av arbeidslivets kortsiktige behov, men av samfunnets langsiktige kunnskapsbehov og forskningsfrihet. Samarbeid med arbeidslivet skal skje på universitetenes premisser.
- At man heller skal styrke de ulike nivåene i høyere utdanning, slik at både høyskoler, vitenskapelige høyskoler og universiteter kan utvikles på egne premisser. Et mangfoldig system med tydelige profiler gir høyere kvalitet enn et ensrettet system der alle presses mot samme mal.
Vedtatt av Studentparlamentet 20. november 2025
Logg inn for å kommentere