Vi tuller ikke med vår egen fremtid!

Mens studentforeninger og aktivister på UiO kjempet sammen med en bred folkelig bevegelse om et oljefritt Lofoten, Vestrålen og Senja, kartla UiO oljereserver i Arktis. Det Studentparlamentet angriper i vårt vedtak, er forskning som gjør Norge enda mer oljeavhengig, sånn som å lete opp forekomster av olje og gass. Økonomihistorikeren Helge Ryggvik har pekt på at utvinningstempoet på norsk sokkel går så hårreisende fort at det er grunn til å frykte økonomisk kollaps. Hver gang man pøser inn mer arbeidskraft, ressurser og forskningsmidler i petroleumsvirksomheten, blir det mindre olje. Derfor ser vi en jevn økning i kostnader pr fat olje. Slutning: Det er dårlig kunnskapspolitikk å ensidig utdanne folk til en næring som vi ser slutten på om 30 år, og å forske på en ressurs som tømmes proposjonalt med ressursinnsprøyting. Vi studenter skal også leve av noe i fremtiden, og krever at vår utdanningsinstitusjon prioriterer forskning på fornybare energikilder. Det kaller vi fremtidsrettet næringspolitikk, bærekraftig miljøpolitikk, og smartere utdanningspolitikk.

I dag går over 30 % av offentlige forsknings- og utviklingsmidler til petroleumsforskning. Dette er enorme ressurser til en næring som står for en betraktelig mindre andel av verdiskapingen i Norge. Oljenæringen har også blitt så dominerende at den truer innlandsøkonomien på grunn av høye produksjonskonstnader, og suger til seg det meste av kompetent arbeidskraft. Siden 2000 har har produksjonen falt taktfast, mens sysselsettingen har gått opp. Når vi vet at oljen vil ta slutt i nær fremtid, er det kanskje på tide å tenke nytt om norsk næringsstruktur? Dessuten er det å hevde at det finnes “grønn” petroleumsbruk, det samme som å si at det finnes mindre smertefulle måter å ta livet av noen på.

Astrid Meland trekker i tvil våre motiver bak å mene noe om klimakrisa, og skriver at vi bruker Studentparlamentet til “nettverksbygging, slik at [vi] kan bli politikere når [vi] blir store”. Meland har all rett til å være uenig i forslaget, men hun må holde seg for god for å angripe personene som sitter i Studentparlamentet. Parlamentet består av tillitsvalgte studenter som ønsker å ta kollektivt ansvar for å drive fremtidsrettet forskning.  Det er fordi vi skjønner noe Meland ikke gjør: Med akademisk frihet, kommer akademisk ansvar. Hvis ikke studentene skal få mene noe om hva UiO skal bruke ressurser på, kan vi legge ned demokratiet og la oljebransjen ta avgjørelsene for oss. Der Meland beskriver det som et problem at vi mener noe, mener vi heller at studenter idag i alt for liten grad setter dagsorden. Så at Meland ber oss holde kjeft, bryr vi oss ikke om.

Den politiske realiteten er at vi må velge hvor vi vil legge forskningsinnsatsen. Skal vi prioritere fornybart, eller skal vi prioritere økte CO2-utslipp? Studentenes visjon er et universitet som går foran, og møter klimakrisa med kunnskap om fornybar energi, ikke om hvor neste oljefelt ligger.


Morten Bakke Kristoffersen
Solveig Figenschou
leder og nestleder i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo

Dette innlegget var på trykk i VG 04.09.2012