Høring om organisering og dimensjonering av høyere utdanning

Fag- og forskningspolitisk komité i Norsk Studentorganisasjon (NSO) er i gang med en revisjon av organisasjonens plattform om organisering og dimensjonering av høyere utdanning. Studentparlamentet ved UiO sendte inn høringssvar til fag- og forskningspolitisk komité 14. oktober 2013. 

Studentparlamentet ved UiO ønsker å takke fag- og forskningspolitisk komité for muligheten til å komme med innspill til revidering av plattformen om organisering og dimensjonering av høyere utdanning. Vi ser at plattformen er viktig i NSOs arbeid og lobbyvirksomhet, og vil være avgjørende for å etablere studentbevegelsens syn på sektorens framtid. Dette er ikke minst viktig når vi nå har et nytt storting og en ny regjering. Høringen er behandlet to ganger i Studentparlamentet, først som en
løs diskusjonssak, før høringssvaret ble endelig vedtatt av Studentparlamentet 10. oktober. Vi er glade for at dette er den første av to høringsrunder, og ser frem til å se komiteens innstilling. Et så bredt tema med så få rammer fortjener grundig behandling. Under kommenterer vi påstandene framsatt i høringsbrevet som etterspurt av komiteen.

1) Det skal ikke være fagskoler i Norge i fremtiden

Vi mener at fagskoler, eller et alternativ til disse, må eksistere i framtiden. Det er etterspørsel etter tilbudet fagskolene gir, og tilbudet må i større grad rendyrkes. I dag ser vi en tendens til at flere fagskoler ønsker å oppnå høgskolestatus, og man kan spekulere i at det kun er for statusens del for å lokke til seg flere studenter. Høgskoler og universiteter skal drive forskningsbasert utdanning. Vi ser verken at fagskolene gjør dette i dag, eller at det er behov for at de skal gjøre det i fremtiden.
Fagskolene tilbyr en etterspurt og viktig del av norsk utdanningslandskap. Studenter som starter på fagskoler etterspør nettopp den konkrete, som regel yrkesretta kompetansen fagskolene skal tilby. Vi kan ikke se hvordan forskningsbasert undervisning og bachelorgrader bedre skal møte denne etterspørselen. Det må derfor komme klarere rammer for fagskolene som gjør at jaget etter høgskolestatus forsvinner.

Samtidig må fagskolene tilby utdanninger som er relevante og ikke kaster bort studenters tid og penger. NOKUT må i framtida føre en strengere praksis i akkreditering av fagskoler enn i dag.

Norsk Studentorganisasjon har per i dag lite politikk på fagskolene, og vi håper Landsstyret kan diskutere saken nærmere det kommende året.

2) Det er viktig å ha et fysisk studiested også i fremtiden

Studentparlamentet ved UiO kan ikke få understreket nok viktigheten av et fysisk studiested, også i fremtiden. For det første mener vi kontakt mellom studenter og vitenskapelig ansatte er essensielt for å oppnå det beste læringsutbyttet, og ser ikke at den fysiske tilstedeværelsen kan erstattes ene og alene av digitale løsninger. For det andre er det fysiske studiestedet avgjørende for å skape et godt læringsmiljø studentene imellom. Høyere utdanning handler like mye om å lære av sine medstudenter og av seg selv i møte med andre. Det fysiske studiestedet er avgjørende for å skape de faglig-sosiale møteplassene som bidrar til et godt læringsmiljø. Sist, men ikke minst handler studietilværelsen om mer enn faglig læring, den sosiale hverdagen er minst like viktig. Deltakelse i studentforeninger, studentdemokratiet og knytting av vennskapsbånd er en minst like viktig del av studietiden som selve læringen. Disse sosiale arenaene er avhengig av det fysiske lærestedet.

Likevel ser vi positivt på digitaliseringen av studiehverdagen, og ønsker tiltak som MOOCs, podcasting og interaktive oppgaver hjertelig velkommen. Disse skal likevel være et supplement til undervisningen. Den digitale utviklingen forutsetter en god fysisk campus. Blant annet får man frigjort mennekselige ressurser som kan drive mer veledning og oppfølging av studenter på lavere grad, og det tradisjonelle auditoriet kan gjøres om til grupperom/seminarrom eller lignende.

Man må likevel se på hvordan digitaliseringen kan legge til rette for en mer fleksibel utdanningshverdag, spesielt i disktriktene. Fagområder som er spesielt etterspurt i distriktene, som sykepleie, administrasjon og førskolelærer, og som ofte tas av studenter som er eldre enn gjennomsnittet, vil kunne tilpasses hverdagen disse studentene har. Digitaliseringen kan også være med på å løse avstandsproblematikken i landet vårt.

Idé:
- Institusjonene tildeles ulike fagområder og utvikler MOOCs/podkasts. Disse vises på institusjoner over hele landet, og følges opp i seminargrupper med veiledere. Slik frigjør man enorme undervisningsressurser som kan brukes på oppfølging og arbeid i mindre grupper, samtidig som man samler fagmiljøet til en enkelt intitusjon. Eksempelvis kunne UiO hatt eneansvar for utviklingen av fransk-undervisningen, ex.phil-undervisningen eller astrofysikk, mens NTNU kunne hatt eneansvar for eksempelvis sivilingeniør og semantikk.

3) Utdanningsinstitusjoner skal ha fullmakt til å kunne opprette studieprogram innenfor godkjente fagområder, som igjen bestemmes politisk av Stortinget.

Studentparlamentet ved UiO er klare på at vi ønsker oss en mer styring av sektoren. Vi mener likevel at fagmiljøene må ha friheten og muligheten til å kunne opprette studieprogrammer, men at skillet ikke behøver å gå mellom universiteter og høgskoler. Opprettelsen av nye studieprogrammer må heller komme ut av gode fagmiljøer, og det burde utarbeides kriterier for opprettelser av studieprogram. Slik vil høgskolene og universitetene fritt kunne opprette studieprogrammer der de har gode fagmiljøer, men ikke på områder med svake fagmiljøer. Dette kan også være med på å motarbeide institusjonskategorijaget.

Videre problematiserer vi politisk styring i forbindelse med påstand 7.

4) Det bør bli et frislipp av institusjonskategoriene; eller hvordan skal balansen mellom høgskoler og universiteter være? Hvilke kriterier skal et eventuelt fortsatt skille i insitusjonskategoriene bygge på?

Et frislipp av institusjonskategoriene, slik man ser i for eksempel Frankrike og Australia, er ikke en utvikling Studentparlamentet ved UiO ønsker seg. Vi mener antallet universiteter i Norge er for høyt allerede i dag. Arbeidsdelingen i høyere utdanning mellom fagskoler, høyskoler og universiteter er en tradisjon vi ønsker skal rendyrkes og videreutvikles. Dette handler ikke bare om at universitetene driver med grunnforskning og høyskolene med profesjonsutdanning. Minst like viktig er det at høyskolene skal ha større undervisningsintensitet, fastere rammer og i større grad utdanne studentene til et yrke enn universitetene. Universitetene på sin side bør holde på den frie komponenten av studiene og integrere forskning i undervisning.

Samtidig anerkjenner vi ønsket fra større høgskoler om å bli universiteter da mye forskningen de driver er god, og høgskoletittelen gir dem (ubegrunnet) mindre pondus i det internasjonale akademiske miljøet. Det skal likevel nevnes at det troner et såkalt ”University College” på 17. plass i THE-rangeringen, og at det kanskje er andre grunner enn institusjonskategori som gjør at de norske høgskolene hevder seg i mindre grad internasjonalt. Ønsket til tross: høgskolenes primæroppgave er og skal være å tilby gode profesjonsutdanninger. Å øke graden av forskning i de vitenskapelige ansattes hverdag vil udiskutabekt gå utover studentene og undervisningen.

Ellers bør kravene til å bli universiteter og kravene til å bli høgskoler heves og bli mer rigide. Fagskoler som driver fagskoleaktivitet skal ikke bli høgskoler, og høgskoler som driver høgskoleaktivitet skal ikke bli universiteter. Utviklingen er med på å lure studentene, og lager fagmiljøer med liten tyngde. I tillegg er det viktig at finansieringsordningen gjøres mer rettferdig og ikke er utslagsgivende for at institusjoner ønsker å endre kategori. Finansieringsordningen må ta høyde for og sette pris på forskjellene mellom institusjonene for å bevare institusjonenes egenart.

5) Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK)

5 a) SAK-prosesser skal i hovesak være frivillige for institusjonene, men staten skal gi insentiver for å få fortgang i frivilligheten

I dag brukes SAK-midlene nesten utelukkende til samarbeid. Det er generelt stor vilje til å slå sammen institusjoner, men det er ikke gitt at flercampusløsninger gir færre fagmiljøer. Vi mener SAK-midlene i større grad må brukes til faktisk samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. SAK bør i hovedsak handle om fagmiljøer og ikke institusjoner.

Frivillige SAK-prosesser bør oppmuntres og premieres, men institusjonslandskapet og de fragmenterte fagmiljøene er avhengige at staten i større grad benytter seg av tvang i SAK-prosesser.

5 b) SAK-prosesser skal skje med overordnet, nasjonal styring for å sikre en sektor som fungerer i tråd med politisk intensjon

Studentparlamentet støtter denne påstanden.

5 c) SAK-prosesser skal være noe utdanningsinstitusjonene selv må få utføre uten at staten gir insentiver for å styre institusjonslandskapet

Nei.

5 d) KD skal på etatsstyringsmøtene med institusjonene oppfordre til sammenslåinger (fusjoner) der fagmiljøene blir vurdert som for små og sårbare.

Vi er enige i påstanden. Samtidig bør KD vurdere å foreslå å flytte svake fagmiljøer til institusjoner der tilsvarende fagmiljø allerede står sterkt. I tillegg bør fagmiljøer få ekstra støtte dersom de er det eneste av sitt slag og de vurderes som viktige i nasjonal sammenheng.

6) Det skal som regel ikke være tillatt å ha samme utdanning på flere institusjoner i samme landsdel – som definert av Stjernøutvalget

Vi støtter intensjonen i denne påstanden, men i dens mest rigide form svarer den ikke til realitetene. At det finnes flere sykepleierutdanninger på Østlandet er bra, både fordi det er et stort behov for sykepleiere, men også fordi det gjør at skoler som Lovisenberg Diakonale Høgskole kan eksistere. Det er derimot ikke en god ting at du kan studere statsvitenskap ved en rekke institusjoner på Østlandet.

7) Utdanningstilbudet skal gjenspeile samfunnets behov for arbeidskraft

Vi er enige i at sektoren skal møte samfunnets behov for arbeidskraft. Ideelt sett burde denne påstanden lyde ”utdanningstilbudet skal gjenspeile fremtidens samfunns behov for arbeidskraft”. Vi vet ikke i dag hvilken arbeidskraft vi har behov for i fremtiden. Et klassisk eksempel er kinesisk-studier som på åttitallet var sett på som bortkasting av tid og åndssnobberi. I dag er denne kompetansen en av de mest etterspurte. Dette viser at vi har problemer med forutse fremtidens behov for arbeidskraft. I tillegg er det slik at næringslivet tilpasser seg det samfunnet har kompetanse på, og vi utvikler ekspertise og næringslivspesialsering deretter.

Et eksempel er studenter som startet på brede informatikkstudier for fem år siden som nå lager apps. For fem år siden fantes knapt nok apps. Men ved å ha studert et bredt studie får man ikke bare faglig kompetanse, men man blir god til å lære å utvikle seg utover i karrieren også.

Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag tilbyr unektelig samfunnsnyttige metoder og verktøy, Vi stiller oss kritiske til å nedprioritere eller legge ned store deler av disse fagene ved offentlige utdanningsinstitusjoner. Hvis dette skjer, vil en sannsynlig konsekvens være at samfunnsbehovet vil fylles av private aktører og prinsippet om lik rett til utdanning vi følgelig være vanskelig å opprettholde.

Det er enklere å forutse behovet for profesjonsutdanninger, som sykepleiere, lærere, leger. Derfor må man satse på disse når man ser behovet. Det må likevel ikke gå på bekostning av fagområder som ikke kan måles i analyser over fremtidens behov.

En løsning som kan være med på å møte dette behovet er å rendyrke breddeuniversitetet. Med breddeuniversitet menes de større universitetene som er tilbydere av variert utdanning, driver grunnforskning og samtidig er spisse på enkeltområder. Disse institusjonene er arenaer for tverrfaglig utveksling, og de legger til rette for spissing av fagområder samtidig som tverrfaglig arbeid. Vi ønsker en utvikling der de fleste institusjonene spisser seg på det de er gode på, mens man beholder et eller to klassiske breddeuniversiteter.

8) Stortinget bør gjennom langtidsplan for høyere utdanning og forskning bestemme hvilke utdanninger det skal satses spesielt på i neste tiårsperiode

Vi mener langtidsplanen ikke skal bestemme hvilke fagområder og utdanninger det skal satses på, mye med bakgrunn i argumentasjonen ovenfor. Langtidsplanen må heller ta for seg infrastruktur, institusjonslandskap og finansiering, samt legge til rette for at sektoren er fleksibel og lett tilpasser seg endringer i samfunnet. Vi ønsker mer styring av sektoren og fagområdene velkommen, men ikke i form av langtidsplaner. Langtidsplanene vil også være altfor avhengige av de som styrer politisk til enhver tid og.

9) Det er nødvendig å gjøre det enklere å bytte studiested eller å gjennomføre deler av utdanningen ved en annen institusjon i Norge enn der man opprinnelig fikk studieplass.

Vi støtter denne påstanden. Innpassing av fag må gjøres enklere, og NTNU bør revurdere sine 7,5-poengsfag. Det er en god ting at man legger til rette for utveksling mellom institusjoner i en og samme grad. Samtidig krever dette at kravene og innholdet gjøres likere.

I tillegg ønsker vi spesielt å påpeke at man må sørge for at studenter som skal inn på mastergrader sitter på den samme kompetansen som sine medstudenter fra de andre institusjonene. I dag er det svært ulikt hvilken kompetanse studenter ender opp med avhengig av hvilken institusjon de tok bachelorgraden på. Ingen tjener på at studenter med ulike kvalifikasjoner kan få opptak til den samme masteren.

Vi ønsker FFPK lykke til med arbeidet, og er tilgjengelige for spørsmål og diskusjoner.

På vegne av Studentparlamentet ved UiO
Arbeidsutvalget

Av Gabrielle Legrand Gjerdset
Publisert 29. okt. 2013 13:13 - Sist endret 14. nov. 2013 13:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere