Høringssvar prinsipprogram NSO

NSOs prinsipprogram fungerer siom øverste politiske strategiske dokument. Studentparlamentet sendte inn høringssvar til Prinsipprogramkomitéen 18. oktober 2012.

Takk for muligheten til å komme med innspill til NSOs nye prinsipprogram.

Vi vil berømme komitéen for å ha skrevet et kort og konsist overordnet program. Det er vårt inntrykk at den forrige var for lang og uoversiktlig  til å fungere som øverste strategiske dokument. Det er derfor bra å gå i retning av et kort prinsipprogram og heller bruke de andre dokumentene til å komme med konkrete tiltak.

Oppbygginga av dokumentet er ryddig, de to grunnprinsippene gjenspeiles stort sett godt i resten av dokumentet. Det er allikevel noen forslag vi stiller oss kritisk til.

Prinsippene

Det å basere dokumentet på så lite som to grunnsprinsipper er  en komplisert øvelse. Dette setter store krav til at disse dekker og ivaretar det komplekse universet som høyere utdanning utgjør. Man kan fort sette for snevre ideologiske rammer. Derfor setter dette store krav til definering av begrepene. Brede definisjoner gir et omfattende handlingsrom til de som til enhver tid skal tolke dokumentet, mens å snevre inn definisjonsbruken kan føre til at man ikke klarer å gripe om fenomenets kompleksitet på en tilstrekkelig måte.

Særlig nytte er et komplisert begrep ettersom det finnes flere former slik som egennytte, samfunnsnytte og økonomisk nytte. Samtidig peker begrepet i retning av en veldig instrumentell  og økonomisk forståelse av høyere utdanning. Høyere utdanning har tradisjonelt ivaretatt flere verdier enn det nyttige. Hvordan skal akademisk egenverdi, kritisk tenkning og demokratiske verdier falle inn under dette begrepet? Det er ikke gitt at et demokrati er det nyttigste styringssystemet; ei heller at kritisk tenkning, beskyttelse av minoriteter og svakerestilte eller ivaretagelse av kultur og egenart er nyttig.

Et forslag til implementering av disse er gjennom opprettelsen av et nytt punkt kalt ”demokratiske verdier”. Høyere utdanning handler også i stor grad om dannelse, om de største og mest essensielle debatter om våre liv og vårt samfunn, og om å skape samfunnsborgere som tilfører oss noe mer enn arbeidskraft og teknologisk og økonomisk utvikling.

Dokumentet virker å være litt vel statstungt, det er mye her som omhandler statlig styring av institusjonene. Vi er enige at det er statens oppgave å sørge for at arbeidsbehovet dekkes gjennom høyere utdanning, men å sentralisere alt ansvar innafor staten kan være tungrodd. Intensjonen tolker vi dithen at man kan få en klarere arbeidsfordeling mellom institusjonene, at fagområder sentreres i for eksempel ulike landsdeler, og at arbeidsdelingen ses i en nasjonal sammenheng. Faren forbundet med  å fjerne en del av institusjonenes selvbestemmelse er at fagmiljøer vil stå uutfordret, og bli for homogene og gruppetenkende.

Sett i sammenheng med denne sentraliserte modellen, kan den ensrettede nyttetenkningen gå i en heller totalitær retning uten en klarere fastlegging av hva nytte og tilgang egentlig innebærer som grunnprinsipper for organisasjonen.

 

Tilgang

Tilgang mener vi er feil ord når innholdet i stor grad handler om et annet viktig prinsipp: Lik rett til utdanning. Dette er et prinsipp med bred, om ikke så å si total, oppslutning i organisasjonen. Selve begrepet er også godt innarbeidet, og går inn i et språk som medlemmer og tillitsvalgte bruker i sitt arbeid.

Under punktet om tilgang/lik rett til utdanning mener vi å savne et standpunkt på hvor i landet det skal finnes utdanningsinstitusjoner. Det å ikke ha studiealternativer i nærheten av sitt bosted kan også fungere som en uformell hindring mot å ta høyere utdanning. Geografisk plassering av høyere utdanningsinstitusjoner tas heller ikke stilling til andre steder i dokumentet, noe vi ser på som en betydelig mangel. Vi vil gjerne utfordre komitéen til å ta stilling i lokaliseringsdebatten, vil man ha institusjonene jevnt fordelt over hele landet eller vil man sentralisere?

 

Økonomi

Linje 30-31 ” Det er utdanningsinstitusjonenes ansvar å sikre at studentene har et sted å bo og et godt helsetilbud”.

Vi stusser over at det skal være institusjonenes ansvar å sikre studentene et sted å bo. Burde ikke dette heller være en oppgave for staten i samarbeid med vertskommunene? Institusjonene har ikke myndighet over mange viktige forutsetninger for å kunne tilby alle velferdstilbud. Boligmarkedet og statslige/kommunale velferdstilbud er eksempler i så måte. Ved å plassere ansvaret hos institusjonene vil det oppstå skviser mellom ulike styringsnivå. Gitt en modell med staten som ansvarlig fordeler av utdanningsplasser vil det være naturlig at staten får dette ansvaret gjennom øremerkede tilskudd til kommunene.

Nytte

Linje 47-48 ”Universitet skal bli den gjeldende tittel på alle norske utdanningsinstitusjoner, slik at studenter og andre kun legger rasjonelle vurderinger til grunn i vurderingen av institusjonene”

 Her virker det som det er mange uuttalte premisser som ligger til grunn. Slik vi  leser dette vil dette være et ledd i en større reformprosess innenfor høyere utdanning. Vi støtter intensjonen om å tenke vidløftig og progressivt i et prinsipprogram heller enn å gjøre inkrementelle endringer på status quo. Allikevel mener vi det er forhastet å implementere dette her uten å reise diskusjonene i medlemslagene. Dette er tanker som har vært lite drøftet ved Studentparlamentet ved UiO. Komitéens inviteres derfor til å presentere og utdype sine idéer for oss.

Vi ser ikke helt hvordan det å endre tittel på høyskolene vil føre til mer rasjonelle vurderinger. Kan man vise til tall som skulle tilsi at studenter velger bort høgskoleutdanninger på grunn av tittel eller vice versa? Hele dette avsnittet vil innebære en reformering av NOKUT. At de ulike intitusjonskategoriene i NOKUT gir ulike rammetilskudd kan være en årsak til at høgskoler higer etter universitetstitler, men dette kan man gjøre noe med uten å gi alle institusjonene universitetstittel. Vi tror dette heller vil være villedende enn til hjelp i vurderingene. Et annet spørsmål som vi stiller oss, er om man mener det er universitetene som skal bli mer sentralstyrt i akkrediteringen av studieprogrammer slik som høgskolene, eller om det er motsatt.

2.1.2. Forskning

Vi mener det er rart at NSO skal ta et så klart standpunkt i forskningskvaliteten som å hevde at ”Forskning som avkrefter hypoteser gjennom obsevasjon er bedre enn alternativene”. Hvis komitéen vurderer dette opp mot økonomisk nytte stemmer konklusjonen ettersom denne forskningen i større grad er grunnlaget for innovativ virksomhet. Allikevel er det mye god forskning som ikke benytter seg  av denne metoden slik som filosofi, teoretisk astrofysikk og matematikk som i sin natur er a priori er bare et par eksempler.

 

Med vennlig hilsen,

Studentparlamentet ved UiO

Av Ådne Hindenes
Publisert 17. juli 2013 14:40 - Sist endret 13. nov. 2013 12:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere