Til ære og minne over vår kjære Håvard Vederhus

På Villa Eika var det rolig. Stian, Jørgen, Grete og jeg var på jobb når bomben i Regjeringskvartalet gikk av. Vi viste ikke omfanget, men skjønte det var noe stort. Noe har skjedd med Norge. Vårt lille land var plutselig ikke lengre landet hvor "sånt ikke skjer". Telefoner gikk frem og tilbake, vi forsikret oss om at alle våre kjære hadde det bra. Jeg ringte venner fra AUF som var på Utøya for å forsikre meg om at ingen der heller var påvirket eller skadet. Vi dro fra jobb, tok følge til sentrum.

Vel hjemme kom beskjeden om Utøya. Det var skuddrama. Vennene mine var der. Kollegaen vår var der. Vi viste ingenting og forstod enda mindre.Tårene begynte å renne.

Lørdag morgen bestemte vi oss for å legge blomster ved Domkirken. Her møtte vi mange hundre mennesker, det var så godt å se menneskene en vanligvis tar for gitt, menneskene man først i slike situasjoner innser hvor mye betyr for en. I sentrum var det militære med maskingevær, store sperringer og store, store ødeleggelser. Det var også mange mennesker der, mennesker som dro til sentrum fordi de ikke klarte å forstå hva som hadde skjedd, som kanskje fortsatt ikke forstår hva som har skjedd. Villa Eika åpnet, og en rekke studenter kom. SiO stilte opp som helter med psykologer, prester og andre ansatte som stilte opp. I perioden som har vært har SiO virkelig vist hva slags ressurs de er for studentene. De har bevist hva organisasjonen er i stand til, de har vært der for oss på alle mulig måter. SiO var tilstede på Villa Eika hele uka, sammen med mellom 20 og 80 studenter. Fellesskapet var så sterkt, vi stod sammen og venta på beskjed om våre kjære. Gjennom uka fikk vi vite mer og mer om våre venner, samtidig mistet vi mer og mer av håpet på at dem vi savnet fortsatt var i live. Det var en tøff uke, men vi stod samlet og støttet hverandre i sorgen.

Mandag 25.7 ble det arrangert rosetog fra Rådhuset til Youngstorget. Velferdstinget tok initiativ til å møtes på Villa Eika på forhånd, for å ta følge ned til sentrum sammen med en stor gjeng fra DNS. På et tidspunkt var hele Bogstadveien dekket av UiOs studenter og ansatte som ønsket å vise sin støtte til de vi ikke ville gi opp håpet på, til de som er borte, til de som har vært gjennom et helvete, og til alle pårørende. På Rådhusplassen var vi omringet av mennesker fra hele Oslo. Oslo var fylt av mennesker. Et mer rørende syn har jeg aldri sett. Ordfører Fabian Stang fortalte at vi skulle straffe morderen med mer demokrati og mer kjærlighet. Det er nettopp hva vi gjorde.

"Vi har mistet noen av våre vakreste roser, men han kan ikke stoppe våren" sa Eskil Pedersen. Håvard Vederhus var en av verdens vakreste roser. Etter en uke hvor håpet forsvant mer og mer fikk vi beskjeden. En av våre største medmennesker er borte. Han som alltid tok vare på alle, han som inkluderte alle. Han som var første og siste på talerstolen. Han som alltid smilte og som spredte stor glede med sin latter. Han som gav oss alle styrke, som alltid stilte opp og som alltid var der for en. Han er borte. Håvard Vederhus ble skutt fordi han trodde og jobbet for demokrati, et mangfoldig samfunn, et samfunn med åpenhet og kjærlighet. Fremdeles venter jeg på at Håvard skal brase inn på kontoret for å stjele en penn eller gi en god klem. Men det kommer han aldri til å gjøre igjen.

Tallet på omkomne er skremmende stort. Forsatt ufattelig. Det er flere kjente og kjære som er borte. Mange har mistet deres sønn, datter, bror, søster, venn. Kamerater, vi savner dem. Det finnes ikke ord for hvor mye vi savner dem. Det finnes ikke ord for hva som har skjedd. Det er rett og slett ikke noe som skjer her i Norge. Håvard Vederhus skulle jo bli statsministeren vår.

 

Hva skjer så nå?

Verden har våknet, Norge har våknet. En time etter jeg fikk beskjeden om at Håvard var død gikk jeg gjennom byen, med tårer i ansiktet. Fremmede mennesker stoppet meg på gata for trøst og klemmer. Det er slik verdenen skal være. Vi skal bry oss om mennesker vi ikke kjenner. Vi skal tenke på mennesker som har det vondt. På de pårørende til Utøya-offerne, men også til sultrammende ved Afrikas horn. Massakeren skjedde fordi samfunnet rundt han ikke plukket ham opp. Han ville "redde" Europa, men hva om Europa hadde "reddet" han? Man kan bare drømme. Likevel håper jeg at verden blir et sted med mer kjærlighet, hvor folk bryr seg mer. Håvard og de andre offrene på Utøya og i Regjeringskvartalet jobbet og drømte om en slik verden. La oss hedre dem ved å videreføre deres drømmer.

Da handler det med et ikke om man er enig eller uenig i AUFs politikk, det handler om å engasjere seg. Det handler om å ytre sine meninger og oppfordre andre til å ytre sine. Det handler om å respektere meninger man er uenige i. Mener du de tar feil, gi dem motargumenter. Men gode (om så i negativ forstand), faglig dokumenterte argumenter, de skal vi respektere. Møter du mennesker med rasistiske ytringer, ikke snu det andre kinn til. Jobb i mot dem i stedet. Kjemp i mot forhåndsdømming, kjemp for det norske samfunn. Kjemp for demokratiet og for menneskene i det. Kjemp for de du er glad i, kjemp for åpenhet, kjærlighet og medmenneskelighet. Kjemp for hva det norske samfunn skal være.

Vis at menneskene rundt deg er våre medborgere, uansett hvilken hudfarge de har, om de går med Hijab, bowlerhat eller har langt, blondt hår på hodet, om de velger å være i Moské, Kirke, hjemme med en god bok eller på nærmeste pub når de har det vondt, de er forstatt våre medmennesker. De bor i samme by, de går på samme Universitet, på samme studie. De er våre venner.

 

22.7 var en tragedie. En svart dag i kalenderen. Videre blir det bare én ting å gjøre: forhindre at det skjer igjen. Norge er sårbart, men fylt av kjærlighet. Jeg er overbevist om at de omkomne ville ønsket at vi hedret dem med å jobbe for et styrket demokrati fylt av kjærlighet for våre medmennesker.

The Economist har skrevet om 22.7, på en langt mer reflektert og verdig måte enn mye annet media. Vil anbefale disse linkene: http://www.economist.com/node/21524863 og http://www.economist.com/node/21524852

Vil også oppfordre alle til å minne våre medmennesker på Fredrikkeplassen, Universitetet i Oslo den 8. august kl 12.00. Facebook: http://www.facebook.com/#!/event.php?eid=247546641937337

 

Til slutt vil jeg gi en takk til hele Norge og hele Verden. Takk for all støtte fra familie. Takk for all støtte fra venner. Takk for all støtte fra kollegaer. Takk for all støtte fra mennesker jeg ikke har pratet med på ti år. Takk for all støtte fra mannen i gata. Takk for all støtte fra Kari og Ola Nordmann. Takk for all støtte fra land som tror på demokrati og nestekjærlighet. Takk for at det er gode mennesker på jorda og i vårt samfunn. Men mest av alt, Takk til Håvard Vederhus, for alt du har gitt oss.